forskning.no: Professor Åshild Krogdahl tar feil av kostholdene…
10 mai
Les hele originalartikkelen her
Det er hypotesen til professor Åshild Krogdahl ved Norges veterinærhøgskole. Hun baserer seg på observasjoner av laks og kylling, og ønsker å gjøre forsøk på gris og etter hvert på mennesker.
Når vi fordøyer protein, blir aminosyrene i proteinet spaltet i fordøyelsen og kommer ut som ammoniakk i den andre enden.
Ammoniakk er en gift – det er jo ingen nyhet. Vi passer for eksempel på at barn ikke spiser vaskemidler med ammoniakk.
Det er velkjent at både akvariefisk og oppdrettsfisk blir forgiftet hvis det er for mye ammoniakk i vannet. Og dersom det oppstår for mye ammoniakkgass i et fjøs, blir dyrene evakuert umiddelbart.
Nå er det selvsagt en vesentlig forskjell på å puste inn ammoniakk, å drikke væske som inneholder ammoniakk, og å spise mat som gjør at kroppen produserer ammoniakk som et avfallsstoff. Men vet vi egentlig at det siste er ufarlig? Nei, ifølge Krogdahl.
Nesten ingen forskning
Ernæringsprofessoren synes det er underlig at det er forsket så lite på ekstremt høyt inntakt av protein – særlig i disse tider hvor selvoppnevnte kostholdseksperter forsøker å få hele befolkningen over på lavkarbo- og høyproteinkosthold.
– Alle vet at ammoniakkforgiftning kan være svært alvorlig. Vi vet også at de organene i kroppen som avgifter og kvitter seg med avfallstoffer – lever og nyrer – arbeider på høygir for å få ut amoniakken. Giften må svært fort ut, dette har høyprioritet for kroppen.
– Når vi får inn et dyr med lever- eller nyresykdom her på Veterinærhøgskolen, er det første vi gjør å sette dyret på en lavproteindiett. Det samme gjør leger med pasienter som har sykdom i lever eller nyrer, påpeker Krogdahl.
– Likevel roper vi ikke varsko når store deler av befolkningen, inkludert barn, legger om kostholdet drastisk slik at de spiser veldig mye mer proteiner og veldig mye mindre karbohydrater.
– Lavkarbobølgen et stortstilt medisinsk eksperiment med folkehelsa. Ingen vet hva følgene blir om tjue år, mener hun.
Dyr skygger unna
Krogdahl kontrasterer hvordan dyr og mennesker velger mat. Vi mennesker får bare vage signaler fra kroppen når det gjelder å velge den maten som er sunnest. Vi er påvirket av matkultur og matvaner vel så mye som av biologi.
Hvis vi hadde spist mest av det kroppene våre «har lyst på» eller «skriker etter», ville det blitt mye fet mat, sjokolade eller alkohol. Og det er det ingen som hevder er sunt.
De fleste dyr derimot plukker instinktivt ut det de trenger og lar resten ligge igjen i matskålen. Dyrene har instinktene i orden.
– Når jeg blander for mye protein i dyrefôret, slutter husdyrene å spise. Det tror jeg er dyrenes naturlig måte å begrense opptaket av proteiner på, sier Krogdahl.
Dette har hun selv observert med laks og kylling, og andre forskere har sett det samme med gris.
Krogdahl synes det er særlig interessant at selv laks nekter å spise fôr med for lite fett og for høyt proteininnhold. For laksen er kjøtteter i ekstrem grad og tåler ikke karbohydrater.
Laksens naturlig byttedyr er småfisk og små krepsedyr, den spiser overhode ikke plantekost, men reagerer likevel med å begrense fôropptaket når proteininnholdet blir for høyt. Det skal ikke så mye overskudd til heller før den reagerer.
Små mengder
– Vi mennesker er derimot både kjøtt- og plantetetere, og har behov for en svært begrenset mengde protein, understreker hun.
– Menneskekroppen trenger ca et gram protein per kilo per dag, og da er det tatt høyde for at proteinet ikke har helt perfekt aminosyresammensetning. Det vil si at en kvinne som veier 60 kilo har behov for 60 gram daglig, mens en mann på åtti kilo bør spise 80 gram protein.
Rent kjøtt består av 20 prosent proteiner og 80 prosent vann. Altså bør en kvinne med gjennomsnittlig vekt ideelt sett nøye seg med 300 gram kjøtt i løpet av dagen.
– En lavkarbodiett kan lett inneholde to eller tre ganger så mye protein. De mest ekstreme diettene anbefaler bare eller nesten bare proteiner. Bodybuildere kan få i seg 160–200 gram proteiner om dagen, tilsvarende 800–1000 gram kjøtt, sier Krogdahl.
Husk tradisjonsmat
Ernæringsprofessoren er også opptatt av at proteiner er mer enn kjøtt. Fisk er selvsagt et bra alternativ, men også planter inneholder proteiner – især bønner og linser.
– De knallrøde bønnene er ekstra bra, men glem ikke erter, særlig de ertene som er helt modne og har alle næringsstoffene i seg, slik som tørkede gule og grønne erter. Det er en type gammel norsk matvare som vi nesten har glemt i vår iver etter å innføre tradisjoner fra andre land, sier hun.
– Planteproteiner er ikke så riktig balansert med ulike typer aminosyrer som animalsk protein, men man kan spise planter i riktig blandingsforhold og slik få med seg de gode stoffene i ulike grønnsaker.
– Egg har svært god sammensetning av aminosyrer i forhold til menneskekroppens behov. Aminosyrene i proteinene i melk og brød utfyller hverandre fint, forteller Krogdahl.
Trenden mot å begrense både brød og melkeprodukter er Krogdahl særlig kritisk til.
– Jeg synes det er helt vilt at noen såkalte kostholdsrådgivere anbefaler at man unngår den tradisjonsrike kombinasjonen av brødmat med melk til! Melken er vår beste kalsiumkilde, og grovt brød har fiber, protein og karbohydrater.
– Men selvsagt må brødet være grovt. Ingen har noensinne anbefalt loff og kaker, kommenterer hun.
Stol på reell kunnskap
Krogdahl er bekymret for om hun og andre forskere kan ha tapt kampen om sunn mat i folks bevissthet.
– Vi overstrømmes fra alle kanter av teorier om mat og engasjementet er stort, men kunnskapsnivået er varierende, kommenterer hun.
– Vi tradisjonelle ernæringsforskere har ikke vært så flinke å markedsføre kunnskapen vår i det moderne mediesamfunnet og har fått mye dårlig presse. Det er visst et salgstriks for aviser nå til dags og stille spørsmål ved vitenskapelig velfundert og lenge anerkjent kunnskap.
– Men selvsagt er det mye vi forskere ikke vet ennå. Det er derfor jeg ønsker å forske videre innen dette området, for eksempel på sammenhengen mellom protein i maten, ammoniakk i blodet og sult og metthetsfølelse hos dyr og mennesker, sier Krogdahl.
Hun er svært kritisk til mye av det som finnes av råd og teorier på markedet i dag.
– Svært mye av det er ikke basert på uavhengig forskning overhode, eller det bygger på forskning som er utført med mangelfulle metoder. Noen ganger blir alternative kostholdsteorier spredd på grunn av naivitet, andre ganger fordi det er penger å tjene.
– Den alternative kostholdsbransjen er blitt en hel industri med bøker og dyre produkter, sier Krogdahl.
GI-tabeller verdiløse for friske mennesker
Ifølge Krogdahl er tabellene med ulike matvarers glykemiske indeks (GI) basert på feil bruk av forskningsresultater. Indeksen er ment som veileding for diabetikere.
Disse indeksene er laget slik: En forskningsperson blir bedt om i løpet av kort tid å spise en matvare i en mengde som inneholder 50 fordøyelige karbohydrater.
Det innebærer at personen må spise mye av denne matvaren, ofte mye mer enn det som er realistisk utenfor forsøkssituasjonen. Så måles sukkernivået i blodet, hvordan det stiger, og hvor lang tid det tar på å falle.
– For å finne glykemisk indeks på for eksempel gulrot, må forsøkspersonen spise nesten en hel kilo gulrot. Så mye er det ingen som spiser på en gang, sier hun og forklarer at man ikke kan overføre den GI man regner seg frem til ved slike forsøk til mindre inntak av den samme matvaren i et blandet måltid.
– Et hekto gulrøtter gir ikke en tiendedel utslag av en kilo. I et middagsmåltid er det mange ingredienser som påvirker blodsukkeret, så det er ikke mulig å forutse hvilken effekt en gulrot til middagen vil ha for blodsukkeret, sier Krogdahl.
____________________________________________________________________________________________
Vegard Lysne i fitnessbloggen.no har analysert artikkelen. Les hans analyser her
____________________________________________________________________________________________
Etter masse kritikk om at professor Åshild Krogdahl ikke vet forskjell på karbohydratfattig/fettrikt kosthold og et kosthol
08) Lavkarbo på NETTET, 12) Studier/forskning Åshild Krogdahl, fitnessbloggen.no, forskning.no, Vegard Lysne No Comments
Siste kommentarer